Mette stod ved vinduet og så på, hvordan frosten tegnede mønstre på ruden. De lovede 30 minusgrader. Måske flere. Hun lyttede. Nedenfra – stemmer.
Jeg skriver det her, fordi nogen gange sker der ting i livet, som man bagefter tænker: Det kan da ikke passe, at det virkelig skete. Men det gjorde det.
Nogle gange byder livet på historier, som man bagefter tænker – det kan da ikke passe, at det var sådan. Men det var det. På gårdspladsen bag en ni-etagers
ורד עמדה ליד החלון והביטה בציורי הכפור על הזכוכית. עשרים מעלות מתחת לאפס הבטיחו בתחזית. אולי אפילו יותר. היא הקשיבה. מלמטה – קולות. אחר כך צעקה: – עד הערב! שמעתם?
נורית עמדה ליד החלון והביטה איך הכפור מצייר על הזכוכית דוגמאות. הבטיחו מינוס שלושים. אולי יותר. היא הקשיבה. מלמטה – קולות. אחר כך – צעקה: – עד הערב! שומעים?
כל ערב טיפסה למרפסת שלי חתולה זהובה. היא יללה כאילו ביקשה עזרה – לא הניחה מנוח לא לי ולא למצפוני. כמעט התקשרתי לשירות לכידת חיות, אבל ברגע שפתחתי את הדלת, היא קפצה משם.
Hver aften kom en rød kat op på min altan. Den mjavede, som om den bad om hjælp – gav hverken mig eller min samvittighed ro. Jeg var lige ved at ringe
Viktor fandt ham ved vejen i oktober. Hvalpen sad i vejkanten, våd og ganske lille, og så på de forbipasserende biler, som om den ventede på en helt bestemt.
Viktor Lund fandt ham ved vejen i oktober. Hvalpen sad i vejkanten, våd og ganske lille, og stirrede på de forbipasserende biler, som om han ventede på en bestemt.
כל ערב טיפסה אל המרפסת שלי חתולה ג’ינג’ית. היא מיאלה כאילו מבקשת עזרה – לא נתנה מנוח לא לי ולא למצפון. כמעט התקשרתי לשירות ההשבה, אבל ברגע









